HVITE ØRNER



The gladiator doesn't like to fight.
He fights because you give him a weapon
and take off his chains.
And when he has that weapon in his hand,
he dreams that he is free.

Howard Fast

Gladiatoren liker ikke å kjempe.
Han kjemper fordi du gir ham et våpen
og fjerner hans lenker.
Og når han har det våpenet i hånden,
drømmer han at han er fri.

* * *



De som mente å ha greie på slikt, sa at eikeskogene i Rotharin hadde stått siden verden ble til. Høye knudrete trær reiste seg over kraftig gress og råttent løv. Luften hang stille og tung av fuktighet. Aldri kruste vinden overflaten på tjernene, aldri brakte vinden med seg et pust av åpne vidder og tørre stepper.

De som mente å ha greie på slikt, sa også at onde skrømt og underjordiske vesener holdt til i Rotharin. Mannen som sprang for livet mellom eiketrærne, visste bedre. Ondskap fantes i Rotharin, men ondskapen bodde i kropper av bein, blod og kjøtt.

Mannen sprang jevnt og rolig. Han hadde løpt i flere dager uten søvn og mat. De magre musklene skrek etter hvile, men han tvang dem videre. Øynene, en gang blå som himmelen, lyste rødt av sprengte blodkar. De stirret ut av hulningene i hodeskallen, vidåpne og tomme, mot bakken fem skritt foran stedet hvor føttene la igjen blodige spor. Uten å snuble eller bryte rytmen i stegene, vevde han et endeløst bånd mellom trærne.

Et reip holdt det skitne, fillete lendekledet oppe. Om halsen hang et kjede av sølv med en svart diamant i gropen mellom kragebeina. Steiner hadde kuttet opp fotbladene og greiner hadde rispet opp overkroppen. Korte hårtjafser lå klistret mot hodeskallen. Lange arr dekket ryggtavlen. En som kunne sitt håndverk, hadde pisket ham hardt og lenge, og arrene lå som røde taustumper over huden.

Like etter at natten falt på, kom mannen til en bekk. Mørket gjorde at han ikke kunne se vannet, men han hørte den bløte sildringen skogbunnen. Han roet takten og sto til slutt stille, mens han hev etter pusten. Så satte han seg på huk.

Hver eneste fiber i kroppen lengtet etter vann. Likevel satt han ubevegelig og lyttet. Han hadde ikke hørt noe fra forfølgerne på en god stund. Etter en kort pause drakk han seg utørst. Med et lag av svette og størknet blod til å varme seg, krøllet han seg sammen i et kratt. Det var tre døgn siden sist han hadde sovet. Søvnen kom med det samme han lukket øynene.

Mens kroppen hvilte, innhyllet i et barmhjertig mørke, forlot drømmene det slitne skallet. Drømmene lettet og fløy som en hvit ørn opp mot natthimmelen, opp og ut av de mørke eikeskogene, opp til stjernene. Den hvite ørnen fløy nordover, over Rotharin hvor en blodig kropp skalv i søvne; over Beornskogene hvor bjørner og skoggangsmenn holdt til, over de støvete slettene ved Tawani, hvor håpefulle deltakere i de store turneringene hvert år farget sanden rød med sitt blod; over Myrlandet hvor uheldige menn tråkket feil og aldri mer ble sett.

Nord for Myrlandene raget tåkekronede fjelltopper over marken. Lenger nord dekket snø og is landene, og få mennesker kunne leve der. Men i fjellene ved Myrlandet fantes landsbyer hvor folk prøvde å leve av det en hard natur fant det for godt å gi dem. Her sirklet ørnen sørgmodig på brede vinger. Her fantes ikke lenger noe, her lå alle drømmene døde.

* * *



Khen Darian kom til verden i Maedale, en liten landsby i en grønn lomme i fjellene nord for Myrlandet. Foreldrene fryktet for gutten. Som spedbarn lå han helt stille i krybben, uten å gråte eller skrike. Han lærte sent å snakke, og han sa sjelden noe. Når de andre ungene i fjellbygden lekte, holdt han seg alltid i utkanten. Han gråt ikke om han skadet seg, og han klaget aldri om avlingen slo feil og magen rumlet av sult.

Foreldrenes frykt viste seg å være ubegrunnet. Khen Darian vokste opp til å bli en sunn og kraftig ung gutt, og han levde som resten av fjellbygdingene. Han jaktet småvilt og hjalp til på skrinne marker. Han samlet bær og røtter og skar torv til å varme hytten med gjennom lange vintre. Han måtte tidlig gjøre en voksen manns dagsverk, men han sa aldri noe til dét.

Blodhosten gjestet mange av hyttene i fjellbygden det året Khen Darian fylte seksten. Faren syknet til utpå høsten en gang. Ansiktet bleknet, og kraften i musklene forsvant. Han sa lite, men Khen Darian så noe i de brustne øynene, noe faren ikke greide å kle i ord.

"Khen Darian," sa faren en kald vinterkveld, "vi har ikke gitt deg mye. Du er vårt eneste barn, og vi ønsket at du skulle få det bedre enn vi hadde det. Dessverre vil du oppleve det samme som vi har gjort. Livet i fjellene er hardt, som det er over hele resten av verden. Men noen råd vil jeg gjerne at du skal få av meg."

Khen Darian så forbauset opp fra gruen. Faren snakket aldri om strevet med å leve i fjellene. Men så hadde Khen Darian aldri sett sin far som nå. Huden i ansiktet strammet over skrapet bein, og øynene lå dypt bak mørke ringer.

"Jeg synes vi har det bra, jeg," svarte Khen Darian. "Vi bor bedre enn mange andre her i Maedale, og vi har nesten alltid mat på bordet."

Faren sa ikke noe en stund. Han samlet tankene og grunnet over hvordan han skulle ordlegge seg.

"Mye er galt her i verden, men det lar seg ikke endre på. En stor ulykke følger med den som ikke lever slik det er bestemt. Husk det, sønn, den dagen du mister all gleden. Å endre verden er ikke mulig. Den som prøver på det vil bare havne i en større ulykke.

En gang vil du tenke at du har gitt alt, og at livet ikke lenger er verdt å leve. Tenk da på dem som kommer etter deg. Å se sine barn vokse opp gjør livet verdt å leve. Du er en god sønn, Khen Darian. Å se deg vokse opp har alltid vært min trøst. Du har gitt alt slitet en mening."

Han sa ikke mer. Den neste morgenen våknet faren ikke opp igjen. Moren hadde sittet ved mannens seng mens hun nynnet lavt og prøvde å få ham til å spise varm velling. Nå satt hun selv helt stille, mens Khen Darian stelte i huset. Han laget mat til henne, men hun spiste aldri av suppen og brødet han bydde henne. Moren bare smilte trist og viftet maten til siden. Gutten kunne ikke gjøre annet enn å se på at hun visnet vekk foran ham.

Hendene lå foldet i fanget og hun kikket ut av gluggene i hytten, opp mot snødekkede fjell i det fjerne. Men øynene hennes så ikke fjellene. Hun så en ung mann med smilende øyne. Stor og sterk var han, og vakker som en varm sommerkveld. Jeg skal gi deg hele verden, hadde han lovet. Og han hadde gitt henne hele verden. Men nå smilte øynene ikke lenger, og vinteren hadde hentet ham.

"Khen Darian, nå er alt sammen ditt," sa moren noen dager senere. Så hostet hun litt blod og døde.

Frost hadde forvandlet jorden rundt Maedale til stein. Å smelte telen gikk ikke. I fjellene fantes lite trevirke, og den tørkede torven trengtes til å varme hyttene. Om vinteren ble de døde lagt i et eget skjul. De fleste fjellbygdingene begravde ikke sine døde slektninger før våren kom.

Ti dager tok det Khen Darian å hogge seg gjennom telen og ned til fjellgrunnen. Han svøpte moren og faren i varme tepper og la dem side om side på en seng av tørket fjellgress. Tørre øyne tok farvel med foreldrene da han fylte igjen graven.

Khen Darian visste at få av dem som levde i Maedale, levde lenge nok til å se sine barn sette nye barn til verden. Hungersdøden hentet de gamle og de syke hver vinter. Likevel vokste et tomrom frem i ham, et tomrom han ikke kunne fylle med arbeid eller omgang med andre fjellbygdinger.

* * *



Khen Darian ble født med det lyse håret og de renskårne trekkene til fjellfolket. Nitten somre gammel hadde han vokst seg et hode over de fleste, og de klare, blå øynene flakket aldri til siden om noen snakket til ham. Når Khen Darian jaktet, vandret han lenger enn andre. Han var mager, men musklene lå som bånd av jern rundt skjelettet, og de kunne bære den høye mannen i dagevis uten å hvile.

Det led mot midten av sommeren, og Maedalingene stelte til fest. I noen dager skulle de glemme slit, skatteoppkrevere og lange vintre. Etter gammel skikk fant de gifteferdige jentene sine fremtidige menn før midtsommernatten. De unge lo og spøkte med hverandre, mens landsbyens eldste smilte overbærende.

Lúne het hun som fikk mest oppmerksomhet. Mang en dagdrøm i Maedale handlet om et par store grønne øyne og en nese dekket av glade fregner. Det kobberfargede håret hang ned ryggen i en tykk flette, og den ble lugget flere ganger om dagen av unge, leende menn. Om Lúne samlet ved eller hentet vann, fant hun seg alltid omringet av hjelpsomme friere. De kranglet seg imellom om hvem hun likte best, men Lúne bare smilte når noen spurte henne.

Kvelden før midtsommerdagen hørte hun noen banke på døren til foreldrenes hytte. Utenfor sto en høy og mager mann med en bukett markblomster i hendene. Han hostet og harket og gransket føttene sine, før han til slutt løftet de blå øynene opp fra bakken.

"Vil du ha meg?" spurte Khen Darian.

Han greide så vidt å få ordene frem. Halsen knyttet seg og ansiktet brant. Han så ikke annet enn en rad perlehvite tenner, et par store grønne øyne og fregner som danset over en spiss nese.

Hun ga ham et kyss, salt og vått og friskt, til svar.

"Ja," smilte Lúne.

Khen Darian kjente seg i stand til alt. Blodet bruste i årene og livskraften fylte hele kroppen. Om hun ba ham om å ødelegge verden, ville han strekke ut armene og slukke solen for henne.

* * *



Så langt tilbake mennesker mintes, hadde en lang rekke keisere avløst hverandre i å styre verden og alt levende. Hver keiser kalte seg selv Kraken, og når Kraken døde, arvet etterfølgeren navnet. Fra sitt palass i Alania holdt Kraken Midtlandene i et sikkert grep. Ved hjelp av Yeganhæren sørget Kraken for at all rikdom i Midtlandene havnet i hans kister. I tillegg la herskeren hvert år brannskatt på de ytre områdene.

Som marken eier skyggen til en ørn, eide Kraken alle mennesker. I tankene kunne menneskene gli på brede vinger over Midtlandene, men under seg ville de ikke se annet enn krumbøyde treller og væpnede menn. I tankene kunne de fly bakover i tiden, mens bygninger forsvant, veier ble til skog og døde kropper steg opp av jorden, men fremdeles ville de ikke fly over annet enn Krakens land, Krakens slaver og Krakens krigere.

Noen steder fantes frie stammer. De holdt til i ødemarker ingen andre ville ha, i tørre ørkener, høyt oppe i vindblåste fjell, i det nordlige isødet og på øyer ute i havet. Yeganene var tallrike og vel rustet til strid, men selv ikke herskerens utallige krigere kunne utrydde de frie stammene.

Mer enn en håndfull frie stammer fantes ikke, og Maedalefolket hørte ikke til dem. Maedalefolket tok aldri til våpen mot andre mennesker. De som bodde i fjellene sør for Snølandet, var jegere og jordbrukere. Jorden rundt landsbyen ga små avlinger, og lite vilt fantes i fjellene. Av forrådene de samlet seg om sommeren, fikk folket aldri beholde mye, for verdens hersker la tunge skatter på dem hvert år.

De varme og gode midtsommerdagene i Maedale ble fulgt av en sviende høst. Regn falt ikke, og rundt landsbyen lå landet brunt og tomt for liv. Khen Darian gledet seg over hvert øyeblikk han kunne tilbringe med Lúne, men han så med uro på den svidde jordlappen de eide.

Etter den tørre sommeren kom Yeganene til Maedale med tomme kister som skulle fylles. Men denne høsten hadde folket bare bønner å betale skatten med. Da herskerens soldater hverken fikk korn eller dyreskinn, tok de hvert tiende barn som slave, og forlot bygden med de små forrådene Maedalefolket hadde samlet seg til den kommende vinteren.

Ingen av landsbyboerne hadde krefter igjen til å gråte da Yeganene red sørover. Med tomme mager og store blanke øyne satt de i hyttene og hørte hovtramp og barneskrik forsvinne i det fjerne. Når vinteren kom, ville mange dø.

* * *



Etter at soldatene hadde hentet det lille forrådet deres, satte Khen Darian snarer i krattskogen rundt landsbyen, men aldri hadde fjellet vært så dødt som nå.

Da den første snøen lavet ned over Maedale, var Khen Darian ute og så etter snarene. Han kikket bekymret opp på himmelen. Før hadde han alltid gledet seg til snøen kom, men nå var vinteren en fiende. Og da han vendte tomhendt hjem til hytten, ventet Lúne på ham med blekt ansikt.

"Ta det med ro," sa Khen Darian, "i morgen er det helt sikkert noen dyr i fellene mine. Da skal vi ha et festmåltid."

"Det er ikke dét," sa Lúne stille.

Tårene begynte å trille nedover kinnene hennes. Han så på henne uten å forstå noe. Han tok henne i armene sine mens han rugget frem og tilbake.

"Jeg skal ha barn," hvisket Lúne i øret hans.

Da skar det i Khen Darian. Han holdt henne hardt og lenge inn til seg uten å si et ord. Nå måtte hun spise for to, og de hadde ikke mat nok til én. Tre år tidligere hadde han ikke kunnet gjøre annet enn å se på at foreldrene visnet vekk foran ham. Nå kom den samme hjelpeløsheten over ham. Han knuget Lúne inn til seg og hvisket at alt skulle bli bra, men hun svarte ikke.

* * *



Khen Darian forlot gruen hver dag med en bue og et kogger med piler over skulderen. Noen ganger gikk en mager fjellmus eller en snøhare i en av snarene, men spor etter store dyr så han aldri. Så lenge vintersolen skinte, vadet Khen Darian gjennom snøen. Han tygget kvister fra fjellbjørken. Han grov seg ned gjennom snø og skare til mose og frossent gress. Han smeltet snø i munnen og drakk det. Alle dyr som gikk i snarene, ble tatt med hjem til Lúne, sammen med et fange tørre kvister han samlet når kvelden kom.

Khen Darian søkte lenger og lenger vekk fra landsbyen i jakten på mat. Historier begynte å vokse frem om et skinnmagert skrømt som flakket over de nordlige fjellene. I kalde vinternetter, når folk frøs i hjel i sine egne hus, ble Khen Darian sett vandrende under stjernene.

En dag snudde lykken. Et reinsdyr hadde forvillet seg sør fra Snølandet, og Khen Darian kom over sporet etter dyret. Han fulgte det i flere døgn, til han kom til liten dal. Han visste om denne dalen fra tidligere vandringer. De bratte sidene lot seg ikke bestige om vinteren, og for å komme inn i dalen, måtte man gjennom et trangt pass. Der ventet Khen Darian.

Reinsdyret været fare, men mat fantes ikke i dalen, så det måtte forlate det lune tilholdsstedet. Vinteren hadde fart like hardt med det store dyret som med Khen Darian. Jegeren kunne leste noe av sin egen kamp i de store brune øynene til reinsdyret. Khen Darian ba en stille bønn om tilgivelse, før han lot pilen fly. Da reinsdyret til slutt lå stille på den røde snøen, tenkte han bare på Lúne og barnet som snart ville møte verden. Khen Darian skar over halspulsåren på dyret og drakk seg mett på blod. Så slengte han skrotten over skuldrene og begynte å gå mot sør.

* * *



To dager senere så folket i Maedale et blodflekket skrømt komme ned fra fjellene. Under blodet kjente de igjen det frostskadde ansiktet til Khen Darian, men han kjente ikke igjen dem. Øynene stirret tomt på hytten hvor Lúne ventet. Røyk steg ikke fra pipen. Han visste hva det betydde. Hungersdøden hadde hentet Lúne og det ufødte barnet.

Khen Darian forsvant inn i hytten. Da han kom ut med en øks i hånden, sa han ikke et ord. Ut av det blodige ansiktet stirret øynene tørre og hatefulle på verden. Han slengte den stivfrosne reinsdyrskrotten foran døren til en sultende nabofamilie.

I flere dager hørte landsbyfolket hamringen til Khen Darian. Utenfor landsbyen slo han seg gjennom telen, ned til grunnfjellet. Døgnet rundt fløy lyden av øks mot is over Maedale. Ingen våget å nærme seg ham. Da det til slutt ble stille, slapp folket lettet luften ut av lungene. Men så gjorde Khen Darian noe som fikk resten av landsbyen til å se fryktsomt på hverandre.

Etter at Khen Darian hadde begravd Lúne og det ufødte barnet, knuste han de få møblene i hytten og stablet dem opp på jordgulvet sammen med alt av ved. Så tente han fyr på haugen. Mens flammene trengte gjennom torvtaket og slikket opp mot himmelen, hev han buen og koggeret med piler over ryggen og forlot Maedale.

* * *



Neste høst red Yeganene igjen til Maedale. De spøkte og lo, for de husket forrige gang de hadde krevet skatter fra landsbyen i fjellene. Fjorten ryttere tøylet hestene sine på den åpne plassen midt i landsbyen og rullet ut et hvitt banner. Landsbyfolket så med ærefrykt på den svarte ravnen som løftet vingene sine mot den hvite bunnen. Ravnen fortalte at Yeganene kom i herskerens ærend.

"Maedale står under Krakens beskyttelse. Han elsker dere som sine egne barn, og han vet at dere elsker ham. Han gir sin nåde til dere. Til gjengjeld må dere dele landsbyens goder med ham," sa Yegankapteinen.

Da en pil skar gjennom luften og endte i strupen på kapteinen, gikk ordene over i ralling. Maedalefolket flyktet inn i hyttene sine. Soldatene fylket seg raskt mot krattet pilen hadde kommet fra.

En ny pil skar gjennom luften, og en ny Yegan falt til marken. Men nå hadde soldatene omringet bueskytteren. De var vel skolerte i krigskunst, og de bar brynjer av stål. Det tok dem ikke lang tid å avvæpne og overmanne den enslige bueskytteren. Mens soldatene dro den blodige og svimeslåtte Khen Darian inn på den åpne plassen, skalv Maedalefolket bak låste dører.

"Må Kraken ta galningen Khen Darian," jamret de til hverandre. "Nå har han brakt ulykke over hele landsbyen lide. Vi har mistet våre kjære uten å gjøre noe. Hvorfor skal Khen Darian bringe herskerens hat over oss når han mister sine?"

Noen timer senere forlot soldatene Maedale med alt av forsyninger og verdier. Bak dem kom alle i landsbyen som ennå ikke hadde sett sin femtende sommer. Først i den lange rekken av slaver gikk Khen Darian. Han så ned, og ga ikke en lyd fra seg. De blå øynene viste ingen tegn til at han angret. Han ville lide for drapene, men øynene viste heller ingen tegn til at han fryktet for seg selv.

* * *



Slavene ble fraktet til Shinogan, slavemarkedene i den sørlige delen av Alania. Høvedsmenn fra herskerens gruver, rike kjøpmenn som trengte tjenere og menn fra plantasjene ved Serkland, de kom alle til Shinogan for å kjøpe mennesker.

Alle slavene fra Maedale ble solgt. De sterke kunne se frem til harde og korte liv under pisken. De vakre kom til å holde aristokrater og rike menn med selskap både om dagen og om natten. De syke og misdannede slavene endte i de mørke skogene ved Rotharin, og det ble aldri hørt fra dem senere. Ingen vendte tilbake fra Rotharin og fortalte om hva som ventet der.

Khen Darian fikk ingen av disse skjebnene. Hans forbrytelse var grov, men verdens hersker kunne fremdeles bruke en mann som ham. Av utseende lignet Khen Darian andre leilendinger og treller, men han hadde for evig skilt seg fra dem. Khen Darian hadde tenkt det utenkelige og gjort det ugjørlige. Han hadde drept to av Krakens soldater. En slik hevnlyst og et slikt raseri gjorde ham nyttig. Khen Darian ble solgt til gladiatorskolene ved Yassa.

* * *



I Alania, Midtens Rike, lå Brünandur, herskerens sølvhvite slott, hvor hundrevis av skinnende spir strakte seg mot himmelen. Nord i Midtens Rike, ved Yassa, holdt hundre tusen soldater til i hovedgarnisonen til Yeganhæren. Vest, mot Alaniafjorden, lå De hengende Hagene ved Shimoshe.

I De hengende Hagene ved Shimoshe fantes all verdens prakt. Fargerike planter fra hele verden ble tatt opp med røtter og jord og flyttet dit. De mange terrassene lyste i alle farger, og tung blomsterduft blandet seg med røyken fra hamp og valmue. Murer dekket av slyngplanter delte hagene i mindre områder. Broer av tre og stein bar mennesker tørrskodd over fiskedammer og kanaler. De fargerike fiskene som svømte blant vannliljene, ble matet hver dag av tjenere. Om natten brant fakler og vokslys overalt, selv i små fyrtårn i kanalene. Hjorter løp fritt i hagene, og sangfugler kvitret i forgylte bur i trærne. Utallige sølvbjeller hang fra greinene. De kimte forsiktig i vinden, og lyden blandet seg med sildringen fra fontener.

Alle delikatesser, alt av søtsaker og alt av drikke som kunne oppdrives, fantes i hagen. Skatteoppkrevere kom med endeløse vogntog fra andre provinser. Vognene var fylt med pelsverk, fargede tøyer, treskjæringer, glass, porselen og andre frukter av menneskers slit. Hver dag red menn fra alle kanter av Krakens rike i hjel hester for å forsyne De hengende Hagene med fersk frukt.

Flere tusen slaver stelte med dyrene, plantene og menneskene som holdt til i hagene. De tuslet rundt i bakgrunnen, kledd i hvite bomullsdrakter og med bind for munnen, slik at deres ånde ikke skulle fornærme de herskende som vandret langs de mosedekkede stiene.

Her fantes også de vakreste kvinner man kunne tenke seg. Hoffdamer og evnukker passet på slavekvinner fra hele verden, plukket ut av Krakens embetsmenn. Alle var uten lyte, med rene trekk, skinnende hår og hud som melk, honning eller ibenholt. Om dagen bar de vakre klær, smykket seg med de kosteligste juveler og duftet av de fineste parfymer. Om natten underholdt de aristokrater og generaler, og etterpå sov de rolig uten å snorke.

Evnukker, adelsmenn og hoffdamer pilte som mus gjennom De hengende Hagene. Bare under store høytider og hellige dager lå stillheten over de mange parkene. Da holdt keiseren jakt og krigsspill på arenaen ved Shimoshe.

En kraftig mur omsluttet arenaen, og over muren reiste et gjerde av flettede kvister seg. Utenfor muren lå tribuner av stein, dekket av puter og skinnfeller. Fra de myke leiene kunne offiserer, adelsmenn og evnukker se på spillene uten fare for å bli skadet.

På sørsiden av arenaen, slik at åpningen lå i skyggen, sto den store paviljongen til Kraken. Malte søyler bar et tak av forgylt tre. Panterskinn trukket over utsiden og en tett duk av purpurfarget silke lagt på innsiden, sørget for at hverken vind eller regn kunne forstyrre Kraken. Foran taket, mot arenaen, hang et purpurrødt banner, hvor en enorm ravn løftet vingene beskyttende over verdens hersker.

I den varme sanden under Kraken fløt blodet i strie strømmer. Løver fra jungelen i sør drepte bjørner fra Beornskogene. Krokodiller fra sumper langt mot øst, på den andre siden av verdensskiven, drepte villsvin fra Midtlandene. Jaktfalker fra nord drepte kaniner og små gnagere. Trekkokser fra Katül drepte reinsdyr fra Snølandet. Og dødsdømte menn fra alle kanter av verden drepte andre dødsdømte menn.

Den tørre sanden på arenaen ved Shimoshe trakk til seg mye blod. Det ble sagt at sanden aldri kunne drikke seg utørst, og Kraken trengte alltid nye dyr og nye menn til spillene sine.

I Yassa, hovedgarnisonen til Yeganhæren, fantes skoler for gladiatorer. Dit sendte Kraken alle forbrytere som fremdeles hadde en gnist av egen vilje igjen. Dit sendte han mordere og fredløse, slaver som gjorde opprør, leilendinger som tok imot skatteinnkrevere med våpen i hånd. Dit sendte han alle som løftet øynene fra bakken og hatet det de så.

* * *



I Yassa trente erfarne krigere Khen Darian i San Tai, ubevæpnet kamp mellom to nakne motstandere. På skolen voktet ti Yegansoldater hver gladiator. Selv om alle tenkte på friheten, hadde ingen greid å flykte. De så solen når de ble tatt ut til treningen; ellers levde de som dyr i bur.

Vokterne tatoverte hver mann med merket til gladiatorene. Alle slaver ble tatovert på armen. Slik kunne deres historie leses av kroppene. Rømte slaver kunne gå blant frie menn, med ryggen rett og hodet hevet, men tatoveringen kunne de aldri fjerne. Kraken lønnet angivere vel, og en merket mann kunne aldri føle seg trygg.

Etter to år ved gladiatorskolen ble Khen Darian sendt til Shimoshe. De to årene hadde forandret ham. Han tenkte på foreldrene. Han tenkte på Lúne og deres ufødte barn. Nå lå de sammen under jorden. Han tenkte på at han snart skulle drepe likemenn, mens adelsmenn jublet, og at han kanskje selv kom til å dø. Han skjønte at drapet på Yegankapteinen hadde gjort mer skade enn nytte. Den gang hadde hatet fått ham til å begå en uklok handling. Nå skulle han snart kjempe mot andre som hadde begått de samme ukloke handlingene.

De gladiatorene som kom seg levende gjennom opplæringen, eide en egen vilje til å overleve. Alle andre bukket raskt under. Men Khen Darian hadde ikke bare bestemt seg for å overleve, som de andre, han hadde bestemt seg for å overleve for enhver pris.

* * *



Mange forskjellige gladiatorer fantes. De kjempet med stokker, kniver, sverd og økser. Tilskuerne satte kampene mellom San Tai-kjemperne høyest. De møtte hverandre nakne, og de brukte ikke andre våpen enn kroppsdelene. En San Tai-kamp så ut som en spinnende haug av spark og slag. Den eneste beskyttelsen var to reip som ble dyppet i lim og bundet rundt hendene. Når limet tørket, ble reipene til et par steinharde hansker. Khen Darian passet alltid på å dyppe hanskene i sand og grus før limet tørket.

Kampene begynte ved solnedgang. Gladiatorene gikk mot hverandre fra hver sin inngang. Sanden brant under nakne føtter, men det merket ikke gladiatorene. Bare én av dem kunne forlate arenaen levende. Om kampen sluttet før en gladiator døde, ble begge drept.

De beste San Tai-kjemperne levde ikke lenger enn ett år etter at de kom til Shimoshe. Khen Darian overrasket alle. Han holdt ut lenger enn noen hadde gjort før. Den lyshårete mannen med det magre ansiktet ble den mest fryktede San Tai-kjemperen noensinne.

Etter hvert ble Khen Darian en legende. Aristokratene snakket om ham som de snakket om en hurtig veddeløpshest eller en vakker skulptur. Når Khen Darian skulle i arenaen, gledet alle seg til underholdningen. Hva gladiatoren selv tenkte, visste ingen, og de fleste visste ikke engang at han kunne tenke.

I fire år bodde Khen Darian i et bur ved Shimoshe. Om dagen trente han under oppsyn av vakter. Om natten så han på stjernene som glimtet gjennom sprinklene høyt oppe. En gang i måneden drepte han andre gladiatorer på arenaen.

Til slutt måtte han kjempe mot en av de svartkledde, de øverste offiserene i Yeganhæren. Da den første Kraken red ut av Alania og la alle land under seg, var hæren hans kledd i svart. De øverste offiserene stammet fra denne første hæren, og bare de fikk bære den svarte uniformen. De svartkledde sto nærmest Kraken, og de passet på at hans ordrer hele tiden ble fulgt. Til gjengjeld fikk de svartkledde deler av skattene de krevde inn, og de hadde adgang til De hengende Hagene ved Shimoshe.

Kraken glemte aldri at gladiatorer ikke var annet enn slaver og leilendinger som hadde forbrutt seg mot herskerens lover. Om en gladiator levde lenge nok til å bli aktet blant tilskuerne, ble han drept av de svartkledde. Slik ble aktelsen for slaven overført til aktelse for Krakens menn. Mange erfarne offiserer meldte seg til arbeidet. Kraken valgte bare de dyktigste, og den som til slutt møtte gladiatoren, hentet mye ære på dét. At gladiatoren vant, passet dårlig, så den svartkledde kjempet med våpen, mens motstanderen kjempet naken.

Kraken gikk aldri glipp av en kamp mellom en gladiator og en svartkledd. Nå satt han i paviljongen ved arenaen, under banneret sitt. Et purpurrødt klede lå drapert over tronen, og Kraken bar en kappe av samme stoff over skuldrene. Nesen til verdens hersker bredte seg ut over en tykkleppet munn. Den pløsete huden lå i folder rundt to plirende blå øyne. Rundt den korte halsen hang et sølvkjede, og midt på kjedet funklet en svart diamant.

Tjenere sto på hver side av verdens hersker. Noen matet ham med honningkaker, farget sukker og frisk frukt. Andre passet på at krydret vin hele tiden fylte herskerens beger til randen. Andre igjen viftet med parfymerte kleder over hodet hans. Rundt Kraken satt generaler med fjærprydede hjelmer og skinnende brynjer, adelsmenn i hvite linklær og evnukker med fargesprakende silkedrakter og ringlende smykker. Avstanden til Kraken og høyden på setene fortalte hvilken stilling de hadde i hoffet.

Kampene pågikk i flere timer. Generalene så på skuespillet med steinansikter. Aristokratene veddet om utfallet; de heiet på sine yndlinger og ropte skuffet når de tapte penger. Evnukkene fniste til hverandre og klappet i hendene når noen ble drept i sanden under dem.

"Rydd sanden!" kom det til slutt fra Kraken.

Noen soldater sprang frem for å fjerne de døde og sårede. Stillheten la seg over arenaen. Nå kom delen av forestillingen alle hadde ventet på. Gladiatoren som hadde drept så mange andre, skulle selv dø. Etter at sanden var ryddet, marsjerte den utvalgte offiseren frem under tronen til Kraken.

En fjærprydet hjelm beskyttet hodet, og en brynje over den svarte uniformen dekket brystet og ryggen. Øynene lå langt fra hverandre i det brede ansiktet. Den svartkledde smilte gjennom et buskete skjegg. Han ristet sine grove lemmer og rullet med skuldrene, før han hevet sverdet i en hilsen til herskeren.

"Bring inn gladiatoren!" befalte Kraken.

En port åpnet seg. Tre Yegansoldater førte den nakne Khen Darian inn på arenaen. De lot porten stå åpen, men spydene deres stengte veien for gladiatoren.

"La kampen begynne!"

Ansiktet til Khen Darian røpet ingen følelser da han hørte ordene til Kraken. Et tynt smil lekte om munnen, og øynene skinte som våte steiner. Han hadde ikke surret reip om hendene.

Offiseren gliste bredt mens han løftet langsverdet foran seg med begge hendene. Tilskuerne jublet, og han tenkte på feiringen som ville komme etter at han hadde vunnet.

Kveldsolen farget himmelen rød. Blodflekket sand klebet seg til de bare føttene. Khen Darian pustet dypt og jevnt. Så gled han ut i en stilling ingen av tilskuerne hadde sett før. Føttene sto langt ut til siden, med fotbladene pekende rett frem. Han bøyde knærne, slik at senteret for tyngden lå to fot over bakken. Han holdt hendene rett frem, med håndflatene vendt mot den svartkledde.

Låst inne i buret sitt, alene, hadde Khen Darian utviklet et nytt vis å kjempe på. Han hadde lenge visst at denne dagen ville komme. Nå var han forberedt.

Gladiatoren begynte å spinne rundt. Sakte til å begynne med, men jo nærmere han kom offiseren, jo fortere spant han. Til slutt var han en uformelig grå skygge, med føtter og hender som hogg til, lik hodet på en jernslange. Han slo hjul rundt den forbausede motstanderen. Han vippet til siden og rullet under det vislende sverdet. Hele tiden gled stive fingre og harde føtter gjennom forsvaret til den svartkledde, mot en udekket hofte, mot nakken, mot knærne. Like etter forsvant han utenfor rekkevidden av våpenet.

Blind av raseri slo den svartkledde om seg. Han kunne like gjerne forsøkt å drepe en røyksky. Hver gang sverdet kløvet luften, kjente han en ildstorm av nåler som stakk over hoftene og skuldrene, en ildstorm som lammet bein og armer. Ingen av slagene og sparkene hadde gjort stor skade, men summen av dem brant, og offiseren beveget seg tungt.

Med ett stoppet Khen Darian. Ti skritt fra den svartkledde sto han, uten å røre seg. Bare den raspende pusten til offiseren brøt stillheten. Tilskuerne skjønte hvilken vei det bar, og de begynte å rope høyt.

"Stopp kampen! Stopp kampen og drep gladiatoren etterpå!"

Kraken tenkte seg om.

"Stopp kampen!" kommanderte han til slutt.

Aldri hadde en gladiator vunnet over en svartkledd. Dette skulle ikke bli første gang.

Khen Darian så på offiseren med et tomt ansikt. For å leve videre etter denne kvelden, måtte han ydmyke tilskuerne så mye at de ikke henrettet ham med det samme. Khen Darian vred ansiktet, og et foraktfullt smil dukket opp i munnviken.

Offiseren hørte ikke tilskuerne rope. Han oppfattet ikke annet enn smilet til Khen Darian. Rød av sinne og skam løftet offiseren sverdet over hodet og sprang frem. Hadde sverdet truffet, ville det ha delt gladiatoren i to fra halsen til livet. Igjen forvandlet Khen Darian seg til en røyksky. Han slo hjul inn og under sverdet, og sparket begge hælene i det skjeggete ansiktet til motstanderen.

Den svartkledde sank bevisstløs sammen, og Khen Darian rullet av ham. Gladiatoren grep sverdet med begge hendene. Han løftet hjaltet over hodet, mens bladet hang rett ned foran ansiktet. Khen Darian så opp mot Kraken. Du hersker over hele verden. Men en dag vil du ligge på bakken foran meg. Øynene til gladiatoren glitret som steiner i en iskald bekk. Ellers var ansiktet tomt. Selv det tynne smilet hadde forsvunnet. Khen Darian drev sverdet gjennom brynjen, gjennom den svarte uniformen og gjennom kroppen til offiseren.

Tilskuerne stirret på mannen som lå spiddet til bakken. Den svartkledde vred seg og gurglet blod. Khen Darian vendte ryggen til tilskuerne og gikk mot utgangen, mot spydene til soldatene.

For første gang hadde en gladiator vunnet over en offiser. Ingen sa noe. Soldatene så tvilrådige rundt seg mens de ventet på en ordre. Til slutt senket de spydene og gikk mot gladiatoren.

"Stopp," brølte Kraken. "Ikke drep ham. Det er for lett."

* * *



Noen høye fjell reiste seg mellom Buirsjøen og Rotharinskogen. Omkranset av disse fjellene, i en stor dal, lå gravkamrene til herskerne. Folk kalte dalen De dødes by. Her bygget hver Kraken sitt siste hvilested. Der skulle de sove under myke tepper av spindelvev, sammen med skattene de hadde samlet seg gjennom sine lange liv. I De dødes by kom hver Kraken til å leve evig.

Årtusener hadde rullet mens slaver slepte marmor fra steinbruddene ved Buirsjøen til katakomber, mausoleer, store steintempler og gangveier i De dødes by. I resten av verden fikk treller og leilendinger stifte familie og fø seg på smuler. Men slavene skulle ikke leve videre etter at et gravkammer sto ferdig. De skulle følge Kraken gjennom Den siste døren, slik at han også i dødsriket kunne få stell som passet en hersker.

Siden slavene likevel skulle dø, fikk de lite mat og dårlig ly. De som ikke lenger kunne arbeide, ble lønnet for slitet med en øksehammer i nakken. Slavedrivere med pisker passet på at slavene arbeidet til de svimte av. Rasende hunder sørget for at ingen av dem rømte under den korte tiden de fikk hvile seg.

Khen Darians arm ble tatovert enda en gang, denne gangen med merket til slavearbeiderne. En rask død for gladiatoren passet ikke Kraken. Han skulle dø tusen ganger i De dødes by, hvor han ble satt til å arbeide på en tunnel tvers gjennom fjellet til Rotharinskogen.

Nok en gang lukket Khen Darian seg inn i seg selv. Aldri brukte han ferdighetene som hadde holdt ham i live gjennom fire harde år på arenaen ved Shimoshe. Aldri nektet han å adlyde en ordre. Han gjorde alt for å ikke skille seg fra de andre slavene. Han gjorde alt for å bli glemt.

* * *



Når menn samlet seg rundt leirbålet for å fortelle historier, stilnet alltid praten om noen nevnte de mørke skogene ved Rotharin. Alle hadde hørt om skogene, men ingen visste hva som gikk for seg der. Noen mumlet om skrømt og døde menn som gikk igjen. Andre mente ondskapen kom fra djevler i menneskeham.

Selv ikke Kraken og hans hær var like fryktet som druidene i Rotharin. En endeløs rekke av vogner med krøplinger og slaver som var for gamle og syke til å arbeide, ankom Rotharinskogen før hver fullmåne. Slavedriverne etterlot vognene med lenkede slaver i lysninger i skogen. Når de kom tilbake etter noen dager, sto vognene der fremdeles. Men bortsett fra betalingen for slavene, var de alltid tomme.

Ledet av Ugrin, Den brune magus, drepte druidene slavene i blodige ritualer. I Rotharin holdt menn seg til Nodon. Nodon var en gammel og mektig gud, og han krevde det største offeret. Ved å spise kjøtt og drikke blod fra døde mennesker håpte de hvitkledde druidene at Nodon ville utsette dagen de selv måtte vandre gjennom Den siste døren.

Yegansoldatene og de svartkledde holdt seg unna Rotharin. De undret seg ofte over hvorfor Kraken ikke sendte en del av hæren sin for å brenne ned skogen. De visste ikke at noen av druidene var utvalgte offiserer, og at deres hersker var Ugrin, Den brune magus.

Kraken eide alle rikdommer en mann kunne eie. Han hersket over hele verden. Men når Den siste døren åpnet seg, var selv den mektigste mann like maktesløs som den ynkeligste slave. Ved å gi Nodon andres liv, håpet han å forlenge sitt eget. Han visste ikke om det hjalp, men slaver hadde han nok av. Og det var sant at hver Kraken levde lenger enn andre menn.

* * *



Arbeidet på tunnelen hadde foregått i mange generasjoner, hele tiden i dypeste hemmelighet. Ingen andre enn den nærmeste kretsen rundt Kraken ante noe om tunnelen. De som ledet arbeidet, fikk ikke nyte alderdommen etter at de hadde avsluttet sin del. Snikmordere tok deres liv før de kunne fortelle andre om tunnelen. Vaktene ved inngangen til dalen trodde slavene arbeidet med å bygge gravkamre og templer. Ingen ante noe om gangen som skulle forene druidene i Rotharin og Kraken, de to mektigste kreftene i verden.

Slavene som hogg stein i fjellet, hadde ingen andre enn hverandre å fortelle om gangen til, og de hadde sjelden krefter igjen til å snakke. Skinnpose etter skinnpose fylt med stein dro de ut av gangen. For å jevne ut grunnen la de flate heller på gulvet. De stablet grovt tilhogde steiner opp langs veggene og tettet sprekkene med mørtel. Til slutt vasket de vekk blodsporene.

Da Khen Darian kom til De dødes by, fulgte det med en melding om at han skulle drives til han stupte. Han skulle ikke piskes i hjel, men slites ut over lang tid. Khen Darian ble satt til å hogge løs stein innerst i tunnelen, siden det arbeidet ble regnet som tyngst.

Kroppen blødde fra tusener av små sår etter skarpe steiner, sandsprut og piskeslag. Støvet fra fjellet inneholdt mye salt, så det tok lang tid før sårene grodde. Huden bleknet etter lang tid inne i fjellet, og vaktene skar håret av ham hver andre uke. Etter et halvt år skilte Khen Darian seg ikke fra de andre slavene. De var alle hvithudete, hårløse og røde over ryggen.

* * *



Den lange gangen mellom De Dødes By og Rotharin var på det nærmeste ferdig. Etter tre år som slavearbeider ville Khen Darian snart se dagslyset på den andre siden av fjellet. Men han ville ikke se solen lenge. Når gangen var ferdig, ville alle slavene havne i hendene på druidene i Rotharin.

En dag forandret lyden fra hakkene seg. I tillegg til det skarpe smellet av jern mot stein hørte han en dump gjenklang. Noen dager senere, da Khen Darian drev hakken av all kraft i fjellveggen, kjente han fjellet gi etter. Iskald, innesperret luft blandet seg med steinstøvet. Slavene ryddet åpningen, og Khen Darian gikk inn i mørket med en fakkel i hånden.

Slavene hadde slått seg gjennom fjellveggen og inn til et underjordisk elveleie. En gang hadde en elv rent fra en innsjø og gjennom fjellets indre, men nå lå grunnen tørr og glatt. Elveleiet snodde seg inn og opp i fjellet. Den armen lå mørk, men ved utløpet kunne Khen Darian skimte lys. Etter et titalls generasjoner hadde slavene brutt seg gjennom et helt fjell.

Nå så Khen Darian sjansen han hadde ventet på i ni år. Mens de andre slavene gapte i undring over grotten naturen selv hadde laget, la han på sprang mot åpningen på den andre siden. Resten av slavene så rådville etter ham. Mange av dem hadde slavet hele livet, og de hadde mistet evnen til å tenke selv. Og de som skjønte hva Khen Darian ville gjøre, hadde ikke krefter igjen til å følge etter.

Khen Darian kom ikke langt. Da slavedriverne la merke til at arbeidet hadde stanset opp, nådde de raskt frem til åpningen inn til elveleiet. Der så de slaven som snublet mot dagslyset på den andre siden. Oppsynsmennene slapp hundene etter den flyktende slaven, og han havnet under en snerrende haug av klør og tanngarder.

* * *



Khen Darian fikk femti piskeslag over ryggen. Vaktene tok ikke livet av ham, for Kraken hadde gitt ordre om at han skulle lide så lenge som mulig. Og en god del arbeid gjensto fremdeles på hulegangen.

Elven hadde vridd seg i en slynge like ved utløpet, så grotten var på sitt videste der. Slavene utvidet hulen og jevnet taket. Khen Darian visste at han ikke ville leve lenge. Slavedriverne pisket de krumbøyde ryggene hardere nå da de snart var fremme. Piskeslagene tæret på det lille han hadde igjen av krefter.

Under arbeidet med å bygge opp veggene i hulen, tok han med seg en fakkel og en hakke og smatt inn i den delen av elveleiet som snirklet seg oppover i fjellet. Vel inne drev han hakken under en stor rullestein. Khen Darian pustet dypt og tok i av alle krefter, men kampesteinen rikket seg ikke.

Han tenkte på foreldrene, på Lúne, på det ufødte barnet, på alle dem han hadde drept mens aristokratene klappet og evnukkene lo. For første gang i sitt liv gråt Khen Darian. Tårer trillet nedover kinnene og overkroppen ristet av lange hulk.

Mørke lyder steg opp fra roten av fjellet. Lydene kom opp fotbladene, opp beina, i magen vokste de i styrke, de fylte lungene til bristepunktet, før til slutt et veldig skrik presset seg opp gjennom strupen. Skriket fløy mellom veggene, ned til slavene som arbeidet under ham, gjennom hulegangen og ut i det fri.

Skinnmagre muskler strammet seg som bånd av jern. Blodet banket i tinningene og et rødskjær la seg over verden. Hele tiden skrek han. Så stoppet skriket med et klynk, og han falt sammen over stedet hvor steinen hadde ligget.

Kampesteinen rullet nedover med stor fart. På veien spratt den inn i andre steiner og rev dem med seg. De slo igjen inn i andre steiner, og til slutt raste et brølende skred ned mot hulegangen.

Da sanden og støvet hadde lagt seg, lå både oppsynsmenn og slaver knust under steinmassene. Men arbeidet med å rydde gangen ble tatt opp med en gang. Kraken hadde ikke tid til å sørge over de døde. Raset ble avskrevet som et uhell, og Khen Darian ble regnet som død.

* * *



En måned senere, ved fullmåne, var arbeidet på tunnelen ferdig. Slavene ble lenket sammen og ført ut i Rotharinskogen av smilende slavedrivere. Slavedriverne tenkte på betalingen de ville få for år med hardt arbeid. Skjebnen til slavene tenkte de ikke videre over.

Smilene døde da noen menn i hvite kutter trådte ut av skyggen fra eiketrærne. For første gang så slavedriverne druidene i Rotharin. For første gang sto de ansikt til ansikt med ondskapen som holdt til i de gamle skogene.

En brunkledd mann med en glasskniv i hånden ledet druidene. Da noen av slavedriverne kjente ham igjen, naglet frykten dem til jorden. Deres hersker bar to farger, Krakens purpurkappe og yppersteprestens brune kutte. Den viten de nå fikk del i, skulle ikke bringes videre.

Den brune Magus løftet hendene over hodet og ropte noen ord på et ukjent mål. Flere hundre hvitkledde menn sprang frem fra gjemmestedene sine. Noen oppsynsmenn prøvde å stå imot, men de hvitkledde druidene skrek skjærende og hakket med lange kniver, og slavedriverne sank raskt blødende sammen.

Etterpå begynte feiringen. Slavene hadde satt opp et steinalter der hvor elveleiet var blitt utvidet til en stor hule. En stor stein hvilte på tvers over to mindre steiner. Slavene hadde fulgt ordre uten å forstå hva de gjorde. Nå først så de hva alteret skulle brukes til.

Innvielsen av Nodons offerstein ble et blodbad uten like. Mange druider spiste sopp for å komme nærmere guden sin, men nå ravet de rundt i blodrus uten og trengte ikke annet. Ofringene varte hele natten og hele neste dag. Da kvelden kom, fantes bare druider igjen i Rotharin. Kuttene hang mørke og tunge om dem, melkehvite hinner dekket øynene og ansiktene lyste rødt av blod.

De sovnet hvor de la seg. Selv Kraken var utslitt av blodbadet, og han la seg i sitt eget telt.

* * *



Midt på natten våknet Kraken av at en hånd klemte til rundt halsen.

"Nå er Kraken i min makt. Hvordan føles det?" hvisket en stemme inn i øret hans.

Hånden løsnet ikke på grepet rundt strupen til Kraken for å la ham svare. Et svakt lys fra fullmånen trengte gjennom ljoren i teltet, men Kraken kunne ikke vri på hodet, og han så ikke ansiktet bak stemmen.

"Du er bare et menneske. Det har jeg lært deg. Du kan dø som alle andre," hvisket stemmen.

Øynene til Kraken lå som blyklumper bak folder av pløsete hud. De tykke leppene til verdens hersker skalv. Brystkassen hev etter luft som jernhånden holdt tilbake. Han merket en hånd løsne diamantsmykket rundt halsen.

"Smykket tar jeg som et minne over tiden jeg tjente hos deg. Først ga jeg familien min til Kraken. Så drepte jeg menn på arenaen ved Shimoshe for Kraken. Så grov jeg tunnelen gjennom fjellet for Kraken. Nå er tiden kommet til å kreve betaling."

Khen Darian kunne drepe Kraken med én bevegelse, men han forsto at det ikke var nok å drepe én mann. Mange sto i kø for å ta over. Å la Kraken leve stred mot alle følelser i ham, men det kunne hjelpe ham senere. Da ville Kraken ha en fiende med et ansikt, en fiende som hadde hatt ham i sin makt og fornedret ham. Da ville Kraken handle ut fra frykt og raseri, ikke ut fra kalde og vel overveide tanker.

"Du skal ikke dø nå, men andre vil komme etter meg," hvisket han. Andre ville komme. De ville rive hele treet opp med roten, splintre det i små biter og brenne hver eneste flis. Gnisten til denne brannen bar Khen Darian med seg. Gnisten ville han sende videre når den tid kom. Det ville ta mange generasjoner, det visste Khen Darian. Men en dag ville bæreren av flammen stå frem. Da skulle hele treet settes i brann.

"Du skal ikke dø nå, men andre vil komme etter meg," gjentok han.

Khen Darian snudde på hodet til Kraken. Et kort øyeblikk så verdens hersker ansiktet til en slave uten eiendeler, familie og fortid. Mot sin vilje drakk Kraken dypt av et par blå øyne, klare som kildevann, og han visste at de øynene aldri ville forlate ham.

Khen Darian la én hånd rundt nakken og én hånd mot haken til verdens hersker. Han vred til, og muskelvev brast. Så lå Kraken stille. Verdens hersker ville leve, men med litt hell ville han bli lam fra halsen og ned.

* * *
En rømt slave snek til seg søvn i et kratt i Rotharinskogen. Mens kroppen sov, svevde drømmene over et fjell nord for Myrlandet. Bortsett fra drømmene, eide den rømte slaven ingen ting. Familien lå begravd utenfor en liten landsby nord i verden. Hjemmet hadde han brent. Sitt navn kunne han aldri mer bruke. Selv fortiden ga han avkall på, for den var besudlet av drap.

Hundeglam i det fjerne rev den rømte slaven ut av søvnen. Han hadde ikke sovet lenge. Da han reiste seg fra leiet, lå natten fremdeles over eikeskogen. Han pustet dypt et par ganger. Så begynte han å løpe igjen, vekk fra hundene og druidene og Kraken. Til å begynne med gikk det tungt, for selv om sinnet var våkent, hadde han vanskelig for å bevege lemmene. Men den rømte slaven pisket den slitne kroppen videre, alltid videre.

Noen timer senere nådde hundene krattet hvor slaven hadde sneket til seg noen timers hvile. De løp i ring og bjeffet høyt, før de fant sporet videre. Ved grålysningen kom hundene til en elv. Morgensolen sendte spede lysstråler gjennom trekronene, men vannet fløt svart og stille gjennom den urgamle skogen.

Ved elvebredden sluttet sporet. Hundene sprang i ring her også, men nå klynket de hjelpeløst. Druidene skrek av raseri, for uansett hvor mye de pisket og slo hundene, kunne dyrene ikke finne ferten av mannen.

* * *



Verdens hersker lå på en bærestol hele resten av livet. Nå fantes ingen andre tanker i hodet hans enn tanken om å drepe en rømt slave. Han sendte store styrker etter mannen som kjente Krakens hemmelighet. For første gang på lenge kunne de frie stammene leve i fred. Yegansoldatene var opptatt på annet hold. Kraken lovet i tillegg ut en fyrstelig belønning til den som kunne fange eller angi den tidligere gladiatoren. Angivere ynglet over hele verden, men da Kraken noen år senere døde, hadde ingen gjort krav på pengene.

Den etterfølgende Kraken fortsatte jakten på den rømte slaven. Årene gikk, men ingen av Krakens spioner hørte noe om den rømte slaven. Til slutt trodde alle at han var død. Etter noen tiår glemte alle unntatt herskerne denne mannen.

Hver Kraken fortalte arvtakeren sin at en slave én gang hadde unnsluppet deres klør. Denne slaven visste at Ugrin, Den brune Magus, var Kraken, verdens hersker. Utenfor den nærmeste kretsen rundt herskerne fantes noen som delte deres hemmelighet.

* * *



Den rømte slaven gjemte seg i de villeste delene av verden. Han stolte ikke på noen. Når han holdt til i ødemarkene, gjorde han sjelden opp ild. Om han beveget seg gjennom bygder, snakket han aldri til andre. Når han vandret, sov han om dagen, gjemt bort i kratt og huler, og gikk om natten. Å slå seg til ro ville bety døden. Han slo seg ikke til ro.

Om han savnet selskap, levde han om igjen sommerdagene han hadde delt med Lúne. Om han frøs, varmet han seg i solskinn fra fortiden. Om han sultet, hentet han næring fra minnene. Hele tiden la han planer, og han mistet aldri målet av syne. Da han knuste stein i tunnelen fra De Dødes By til Rotharin, hadde han lært at alt kunne ødelegges. Selv den største stein brast under hammerslag, bare man slo ofte nok og på rett sted. Det ville ta lang tid, kanskje mange hundre år, men én dag ville Alania ligge jevnet med jorden.

Etter noen år fant han et guttebarn på en liten stein i en lysning i Beornskogene. Han undersøkte barnekroppen uten å finne noen lyte eller tegn til sykdom. Foreldrene måtte ha mange munner å mette for å sette ut et så velskapt guttebarn. Ingen kom til å savne barnet, så han tok det med seg. For første gang på lenge smilte den rømte slaven sitt skjeve smil. Han tenkte at barnet en gang ville ønske at det hadde blitt liggende igjen for å dø.

Barnet vokste opp i ødemarken. Det lærte alt den rømte slaven hadde å lære fra seg. Og da den rømte slaven til slutt døde, forlot arvtakeren den døde kroppen for å bære flammen videre. Mus og åtselfugler ribbet liket, og knoklene bleknet i solen helt til ville dyr gnog dem i stykker og fjernet alle spor etter Den første nattkrigeren. Men arvtakeren levde som han hadde lært, helt til han igjen valgte en arvtaker. Det eneste målet var å overleve. Det eneste målet var å sende flammen videre. Og flammen ble gitt fra Nattkriger til Nattkriger, gjennom hundreder av år, og alltid balanserte de på kanten av stupet som skiller livet fra døden.

Noen ganger forsvant offiserer i Yeganhæren eller herskerens angivere uten et spor. Ti eller tyve år kunne gå mellom hver gang, men i levetiden til hver Kraken forsvant alltid et par av hans mest trofaste menn.

De ble båret inn i fjellene, til steder ingen andre kjente til. Når de våknet, så de en menneskeulv sitte på huk foran seg. Noen ganger kunne denne ulven være mørkhudet, andre ganger lyshudet. Noen ganger var han fra fjellfolket, noen ganger fra ørkennomadene, andre ganger fra jungelen i sør.

Krakens tjenere ville aldri huske noe fra reisen, bare at alt en gang ble svart. Men når de våknet, ville de alle skjønne hvem de var i hendene på. Og når menneskeulven så på dem med tomme øyne og en rødglødende kniv i hånden, visste de alle at de aldri ville vende tilbake.

"Du skal fortelle alt du vet," ville menneskeulven si til dem med trett stemme.

Slik samlet menneskeulven seg viten om Kraken. All denne viten ble sendt videre til den neste menneskeulven, sammen med hemmeligheten til Kraken. Verdens hersker var lederen for druidene. En hemmelig tunnel strakte seg fra De dødes by til Rotharinskogen. Men enda en tunnel fantes der, bak en haug av stein, en tunnel ingen andre enn menneskeulven kjente til.

Legender vokste frem blant slaver og leilendinger. Et skrømt fór rundt i natten, mens det hjalp fattige og gjorde skade på de Svartkledde og på Yeganene. Noe ukjent fantes, noe som ikke passet inn i verdensbildet til Kraken. Herskerens menn kunne ikke lenger føle seg trygge.

Historier vandret fra leirbål til leirbål og fra generasjon til generasjon. Det eneste som kunne trøste de fortapte stammene, det eneste som kunne tenne et lys av håp hos dem, var et hvileløst skrømt. Nattkrigeren var kommet til verden.


SEARCH THIS SITE | CONTACT ME | PRINT THIS PAGE | MAIN MENU
Copyright 1998-2005, Olaf Havnes, all rights reserved.